Jürgen Habermas og Jaques Derrida, to av Europas største filosofer i moderne tid, publiserte i 2003 en felles artikkel som ble publisert i ledende aviser i både Tyskland og Frankrike. Der kritiserte de USAs invasjon av Irak, og oppfordret europeere til å «innta en refleksiv avstand fra seg selv», spesielt i henhold til Europas imperialisme og kolonialisme. I sin kritikk av amerikansk nyimperialisme, fremmet Habermas og Derrida en teori om et postimperialistisk Europa, som kunne oppfylt Immanuel Kants ideer om internasjonal politikk og fred.

Kritikken av Bush-administrasjonens imperialisme var berettiget, og forslaget om at Europa kunne lede verden mot en postimperialistisk fremtid var en fin idé. Den russiske invasjonen og folkemordene i Ukraina kaster derimot tvil over muligheten for at en slik postimperialistisk verden kan oppnås med midlene foreslått av de to filosofene.

De så for seg et Europa med dialog og samtaler, hvor forskjeller ble omfavnet. Dette er absolutt en fornem idé. Problemet er at den er maktesløs i møte med ondskap.

Etter Den andre verdenskrig var Europa fokusert på fred som en selvfølge. Spørsmålet var hvordan fredens territorium skulle utvides, men ikke hvordan det skulle forsvares. Å oppheve grenser var en tiltrekkende idé blant europeere, for at det gode skulle sirkulere (som et moralsk konsept, ikke bare som økonomiske goder). De var ikke opptatt av hvordan man skulle styrke grenser for å forsvare dem mot det onde. Spørsmålet om ondskap ble relativisert, de tenkte at alt ondt kan reintegreres simpelthen ved at det gode fremstår som mer attraktivt. Dette var grunnlaget for Europas (først og fremst Tyskland og Frankrikes) langvarige affære med Russland. Europa tok Goethes Faust bokstavelig da de prøvde å inngå en avtale med djevelen. De hadde glemt hvordan historien om Faust og Mefistofeles ender.

Riga 24.02.2022 / Saeima, CC BY-SA 2.0, via Wikimedia Commons

New series: Lessons of War

 

Introduction: how Europe’s response to Russia’s attack on Ukraine contrasts with opposition to the US invasion of Iraq in 2003.

 

Solidarity with Ukraine has given European integration momentum. But the challenges facing the Union are essentially geopolitical.

 

The Russian attack on Ukraine has plunged Europe into a security crisis. So far the response has been united.

 

Ukraine’s resistance to Russia’s imperialist war has discredited the spheres of influence theory once and for all.

 

The war in Ukraine has shown up the limits of European pacifism and revived a long-forgotten precept.

 

Russian atrocities in Ukraine have implications for underlying European narratives.

 

However urgent, a common European security policy requires democratic legitimacy.

Europa og kontinentets sentrale intellektuelle, deriblant Habermas og Derrida, glemte i tillegg noen av de grunnleggende prinsippene til det europeiske prosjektet. Ikke det «frie markedet», «økonomisk integrasjon», eller engang å fjerne grenser, men nødvendigheten av å konfrontere ideen om et imperium med verdiene til en republikk.

Filosofene i etterkrigstiden formulerte hvordan imperialistiske (og til en viss grad postimperialistiske) nasjoner kunne overvinne egne instinkter. Men de var blinde for hva et ikke-imperialistisk samfunn må gjøre i møte med nyimperialistisk aggresjon.

Svaret på dette spørsmålet ligger i selve opprinnelsen til det europeiske prosjektet.

Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalerg – forfatter av den profetiske boken Pan-Europa (1923) – har blitt hyllet som en visjonær «forløper» til etterkrigstidens Europa. Hans viktigste argumenter derimot har stort sett blitt glemt, som for eksempel: hvordan kan en republikk – i hvert fall de mindre og svakere – forsvare seg mot aggressive imperier (på den tiden Tyskland og Russland)?

Coudenhove-Kalergi hadde et tydelig svar: kun en konføderasjon, en sikkerhetsunion – ikke bare en økonomisk eller politisk union – ville kunne avverge angrep mot mindre enkeltstater. Det måtte være en union som søkte en balanse mellom fordelene ved fred og behovet for et forsvar. En balanse mellom agora og agon.

Agora og agon: Europas doble kjerne

Europa er bygget på to etiske systemer; to måter å bestemme holdninger til den andre på.

Den ene er agora, som forutsetter utveksling. I agoraen gir vi bort noe for å få tilbake mer enn vi hadde i utgangspunktet. Vi utveksler varer, gjenstander, ideer, historier og erfaringer. Agoraen er et spill hvor summen er positiv: alle vinner, selv om noen prøver å vinne mer enn andre.

Det andre er agon, slagmarken. Vi går inn i agon, ikke for å bytte, men for å kjempe. Vi drømmer om å vinne, men er også forberedt på å tape – til og med miste oss selv i bokstavelig forstand, ved å dø for en god sak. Dette er ikke logikken i et spill med positiv sum, én av sidene må tape.

Europa er bygget på en kombinasjon av agora og agon, på ideen av både ridderen og den borgerlige. Europas kulturelle arv er utenkelig uten agons etikk: enten det er snakk om middelalderromaner og dyrkingen av ridderlighet og lojalitet, eller teaterstykker hvor personer står og dør for sine prinsipper og lidenskaper. Men Europa er også unektelig en agora-kultur: samtale, kompromiss, mykhet, egenskapene som Voltaire satte så høyt.

Den europeiske litterære kanon mangler ikke på kritikk av både agora og agon – hvor de hadde gått for langt. Det gjelder både angrep på ridder- og krigskulturen (fra Cervantes til Remarque), og den borgerlige «utvekslingskulturen» (fra Molière til Balzac).

Begge de etiske systemene er bygd på verdier som er dypt menneskelige. Men i sine mest ekstreme varianter, er de farlige og må balanseres av den andre.

Agon-etikken lærer oss å se alle mennesker som potensielle motstandere, og å betrakte all interaksjon som en mulig kamp. Dette kan føre til total krig. Hobbes «naturtilstand», som han beskrev i Leviathan, er egentlig en svært sofistikert sosial utvikling som la absolutt vekt på krigens etiske system, og forsto alle andre som trusler.

En radikal agora-etikk legger tvert imot absolutt vekt på utveksling og kompromiss. Her er utveksling og dialog svaret på alle spørsmål. Krig og konflikt regnes som konsekvenser av mangel på menneskelig rasjonalitet, og den eneste grunnen til at folk kjemper, er at de ikke har hatt tilstrekkelig sjanse til dialog. Hvis agora-logikken blir universell og absolutt, vil vi miste følelsen av hvor vi skal stoppe i vår higen etter utveksling. Vi kan og bør ikke snakke med en morder i det øyeblikket han er i ferd med å drepe oss, og vi kan og bør ikke bytte livene til våre kjære eller medborgere med noe annet.

Dermed virker sannhet og rettferdighet som en balanse mellom ønsket om å utveksle og vår forståelse av at visse ting er uerstattelige og ikke kan skiftes ut, som for eksempel menneskeliv.

Hvorfor Habermas og Derrida hadde rett – og tok feil

Til tross for deres filosofiske uenigheter, var Habermas og Derrida enige om at agora fullstendig skulle erstatte agon.

Habermas setter sin lit til kommunikasjon, at alle skal kunne tilpasse sin posisjon når de står overfor nye rasjonelle argumenter. Derrida bygde sin filosofi på ideen om at vestlig metafysikk er et tilstedeværelsens diktatur, av den uerstattelige stemmen til en metafysisk far, og at den eneste måten å motvirke det på er uendelige erstatninger og nytolkninger. Dette kalte han skriften.

Mens Habermas prøver å sikre at fornuften brer om seg, var Derrida interessert i utholdenheten til det som unnslipper fornuftens kontroll. Likevel mente begge at en evig prosess med utveksling og erstatning er svaret på tidligere epokers religiøse og metafysiske dogmatisme. De prøvde begge å undergrave ideen om at noe er uerstattelig.

Ingen av dem erkjente er at agora er umulig uten agon. Du kan ikke ha uendelig dialog i en bystat med mindre du bygger en festning som beskytter byen din mot potensiell ødeleggelse. Habermas og Derridas Europa ble bygget på den naive troen på at alle fiender var borte, og at sikkerhet ikke var noe å bekymre seg for. De ignorerte muligheten for at fienden ikke vil dra før de har drept barna våre.

Hykleriet som ligger i forestillingen om Europa som et kontinent med «evig fred» og «uendelig agora», er at det kun er mulig under NATOs sikkerhetsparaply. Habermas og Derrida hadde rett i kritikken av umenneskeligheten i den amerikanske imperialismen, men de tok feil når de avviste USA som Europas nøkkelpartner og alter ego. Mens Europa bygde velferdsstater, bygde amerikanerne en sikkerhetsinfrastruktur som Europa var avhengige av, så det kunne fortsette å være et sosialt paradis. USA er ikke fra Mars og Europa fra Venus, slik Robert Kagan trodde. Amerika fylte akkurat agon-gapet (det vil si murene) som Europa hadde forlatt i en urokkelig tro på fred og automatisk reproduksjon av agoraer.

Hvorfor 2023 er annerledes enn 2003

Hvis vårt mål er å bygge en mer rettferdig postimperialistisk verden, er det viktig å se på parallellene mellom USAs invasjon av Irak i 2003 og Russlands invasjon av Georgia i 2008, Ukraina i 2014, Syria i 2015 og Ukraina igjen i 2022. Det er noen betydelige forskjeller mellom disse.

Krigen i 2003 skjedde da et demokrati lurte seg selv, og skjulte sin imperialisme bak en forlokkende demokratisk retorikk. Det var delvis forårsaket av at den «vestlige» verden trodde den var såpass sterk at den trodde den kunne gjøre hva den ville – en vei som direkte leder til tyranni. 2003 var et resultat av en anakronistisk selvtillit – båret av ideen om «historiens slutt» – som ikke visste hvordan den skulle reagere på sjokket i 2001.

20 år senere lever vi i en annen virkelighet. Demokrati blir ikke lenger til imperium, den blir angrepet av imperiet. Dette imperiet og dets autoritære allierte ser at demokratier er svake og ubeskyttede. At de har mistet viljen til agon. At de håner fortidens ridderkultur. Og at de derfor kan bli angrepet og til slutt ødelagt.

Den russiske invasjonen av Ukraina er et angrep på Europa. Russland er i krig med Europa. Det er på tide å godta dette, og trekke alle nødvendige konklusjoner. Agora er ikke nok, noen ganger må den forsvares, og agon må gjenopplives som identitet.

Ikke fordi man søker krig, men fordi man noen ganger blir påtvunget krig. For å forsvare freden, må man bli en kriger – eller i det minste innrette seg med krigeren så mye som mulig.

Noen ganger er det ikke nok å unngå ondskap. Noen ganger må man konfrontere den, ansikt til ansikt.

This translation is contributed by Samtiden



Source link